klassiker: Disco Inferno – D.I. Go Pop

by

Disco Inferno ble starta opp på slutten av 1980-tallet i Essex, UK, av Ian Crause, Paul Wilmott og Rob Whatley. I begynnelsen var de veldig inspirert av Joy Division og Wire, men fra og med EPene de ga ut fra 1992 bevegde de seg over i en helt ny og ukjent sound (Disse EPene er Summer’s Last Sound, A Rock to Cling To og The Last Dance). Inspirert av Public Enemy begynte de å ta i bruk samples, og koblet også instrumentene sine til laptoper (visstnok hadde Ian Crause koblet gitaren sin sånn at hver streng var koblet til en ulik sample). Resultatet var unikt på 90-tallet, og er det kanskje fortsatt. Dette var jo før teknologien for denslags var særlig godt utviklet, så nivået av sampling hos Disco Inferno krevde sannsynligvis veldig mye arbeid.

Over de 3 EPene bandet ga ut fra 92, høres utviklingen mot albumet D.I. Go Pop, som kom i 1994 på Rough Trade. Det blir ganske raskt åpenbart at like lite som at Disco Inferno spiller disco, har de «gått pop» på dette albumet. Låtene er preget av kakofonier av samples, deprimerte og/eller politiske tekster, og vakre melodier, og resultatet er et slags eventyr av et album. Men det var aldri mange som likte Disco Inferno særlig godt. Ian Crause mener at de vanligste reaksjonene på bandets live-shows var «what’s this shit?» og «fuck off», dersom noen i det hele tatt møtte opp på konsertene. D.I. Go Pop avsluttes med et opptak av bandet som avbrytes av deres landlady, som ber de om å slutte å spille.

D.I. Go Pop fikk heller ikke noen særlig oppmerksomhet i musikkpressen, men Disco Inferno fortsatte å spille inn. De ga ut to EPer til 94, Second Language og It’s A Kid’s World. Tittelsporet på sistnevnte er en av mine favorittlåter, og den sampler både trommebeaten fra Iggy Pop’s «Lust For Life» og masse barnesanger. Men den manglende suksessen, ikke minst økonomisk, gjorde at bandet bestemte seg for å gi opp. Det siste de ga ut var albumet Technicolour i 96, et album som regnes som noe famlende. Det er definitivt D.I. Go Pop som er mitt favorittalbum, og også bandets mest eksperimentelle og interessante. Men de 5 EPene fra 92-94 har også mange veldig gode låter.

D.I. Go Pop ble reutgitt i 2004, og kan bl a kjøpes her. EPene derimot er hakket vanskeligere å få tak i. Disse linkene kan hjelpe deg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: